I alt ryddekaoset i kjelleren i går, fant jeg et blått hånd-skevet brev fra min kjære venninne Elin - datert Oslo 23/11-95.... Jeg bodde i Genève på den tiden, og jeg innser blandt alle bilder og brever at jeg faktisk har levd noen år...

Teksten hun har skrevet er bare nydelig - jeg må forevige den her...

Klokken er mye nå, og damen i TV'n har sagt at hun ønsker en god natt ifra alle i NRK.
Men radioen holder på hele natten, og hvis du vil, kan du ligge og lytte til et spennende hørespill
om spøkeleset i Canterville som er så lei seg av å ikke være til - uten søvn på flere hundre år!

Men hvis jeg hadde evig liv, ville døden vært vakrere enn Gud...
For alt det som han har skapt, ble ikke nok til at jeg holdt ut -
hvis jeg visste det aldri tok slutt med mine ensomme tanker om hvorfor vi eksisterer, om hvorfor vi overlever, og svakhet dominerer, og gjør di samme feil om og om igjen...

Men allikevel om jeg var over 500 år, så ville du kanskje ha kommet og spurt meg om råd.
Men man ville vel ikke ha vært sikker på om jeg husket fullstendig feil.

Det som skjer på slutten, er nok noe av det vakreste som fins.
Bare tenk på om høsten - like før bladene har falt ned på bakken,
varme farger gjør meg øm og rar, får meg til å forstå at døden er bra...

At høsten kommer er noe man alle kan stole på, den er ikke som våren som kommer og går uten at man forstår...